En Oankar, urenergien, realisert gjennom den guddommelige lærerens nåde
Den sanne guruen er utilgjengelig, uten vrede og ekstraordinær.
Betrakt jorden som den sanne boligen til dharma.
Her tar karmaer seg av fruktene dvs. man høster det man sår.
Han (Herren) er speilet der verden kan se ansiktet sitt reflektert.
Man ville se det samme ansiktet han vil bære foran speilet.
Guds tjenere forblir røde i ansiktet og triumferende, mens de frafalne holder ansiktene svarte.
Hvis disippelen ikke vet (fortell) om sin guru, hvordan kunne han bli frigjort.
Bundet i lenker blir han tvunget til å gå alene på veien til Yama, døden.
I dilemma står han og lider helvete.
Selv om han transmigrerer i de åttifire lac-artene i livet, møter han ikke Herren.
I likhet med å spille gamble, mister han livets uvurderlige innsats i dette spillet.
På slutten (av livet) har han rystelser og klagesanger, men tiden som er gått kommer aldri tilbake.
Guru-prevaricatoren ligner på en jente som selv ikke går til svigerfars hus og gir forskrifter til andre.
Mannen hennes bryr seg aldri om henne, og hun synger sanger om sitt lykkelige ekteskap.
Det er slik at rotten selv ikke kan gå inn i hullet, men streifer rundt bundet vingebrett til livet.
Det er en slik person som ikke kjenner engang mantraet til en tusenbein legger hånden på en slange.
Personen som vender mot himmelen skyter pilen mottar pilen på sitt eget ansikt.
Den frafalne er gul i ansiktet, redd i begge verdener og omvender seg.
Apen vet ingen verdi av smykkene knyttet til halsen.
Selv i maten kjenner ikke øsen smaken av rettene.
Frosken lever alltid i myr, men kjenner fortsatt ikke lotusen.
Med moskus i navlen løper rådyret forvirret rundt.
Storfeoppdretteren setter melken på salg men henter hjem, oljekakene og skallet.
Den frafalne er en person på avveie, og han gjennomgår lidelsene gitt av Yama.
I savanmåneden blir hele skogen grønn, men spyd, en stikkende plante forblir tørr.
Når det regner, føler alle seg glade, men veveren blir sett på som dyster.
Om natten møtes alle parene bortsett fra chakavi, det er tidspunktet for separasjon.
Konkylie forblir tom selv i havet og gråter når den blåses.
Mannen på avveie vil definitivt bli ranet ved å legge tau rundt halsen hans.
På samme måte fortsetter de frafalne å hulke i denne verden.
Sjakalen kan ikke nå frem til druene og sier foraktende at druer er sure.
Danseren kan ingen dans, men sier at stedet er trangt.
Før en døv person synger i mål er Bhairav eller Gallia den samme.
Hvordan en plover kan fly lik en svane.
Hele skogen blir grønn i regntiden (sit-van), men akk, den ville planten i sandområdet (calotropis procera) vokser i tørkeperioden.
Den frafalne kan ikke ha lykke som en forlatt kvinne.
Hvordan man kunne komme seg over vannet ved å ta tak i halen til en sau.
Vennskap med et spøkelse er alltid en kilde til mistenkelig liv.
Treet på en elvebredd kan ikke ha troen (at elven ikke skal gå til grunne).
Hvordan en kvinne gift med en død person kan sies å være en suhagin, altså en hvis mann er i live.
Hvordan nektar kunne oppnås ved å så gift.
Vennskapet med en frafallen bringer lidelsene til Yamas stang.
Når møll, blir en indisk puls kokt over bålet, noen korn som er harde forblir ukokte.
Dette er ikke brannens feil. Hvis én frukt av tusen blir dårlig, er det ikke treets feil.
Det er ikke vannets feil at det ikke vil hvile på en høyde.
Hvis en syk person dør av ikke å følge regimet som er foreskrevet for ham, er det ikke legens feil.
Hvis en ufruktbar kvinne ikke har noen avkom, er det hennes skjebne og ikke mannens skyld.
På samme måte hvis en pervers mann ikke aksepterer guruens instruksjoner, er det hans egen feil og ikke guruens.
Den blinde kan ikke se månen selv om lyset sprer seg rundt.
Musikken mister ikke melodien hvis en døv ikke kan forstå den.
Til tross for rikelig med duft, kan personen uten luktekraft ikke nyte det samme.
Ordet ligger i ett og alt, men den stumme kan ikke bevege tungen (for å uttale den).
Den sanne guruen er et hav og de sanne tjenerne mottar skatter ut av det.
De frafalne får skjellene bare fordi deres dyrking og arbeid er mangelfull.
Juveler har kommet opp av havet, men vannet er fortsatt brakk.
I lyset av månen blir de tre verdenene sett, men stigmaet på månen vedvarer.
Jorden produserer mais, men fortsatt jordalkali er også der.
Siva, som blir lykkelig, gir andre velsignelser, men i hans eget hjem finnes bare aske og tiggerskål.
Den mektige Hanuman kan gjøre mye for andre, men har bare en lendeduk å ha på seg.
Hvem kan utslette den frafalne skjebnesord.
Kubesetningene er der i huset til mesteren, den tåpelige personen fortsetter å få laget kjernepinnene til sitt eget hjem.
Hestene er hos kjøpmennene og den tåpelige personen streifer rundt og kjøper piskene.
En tåpelig person skaper storm i hjemmet sitt bare ved å se andres avling rundt treskeplassen.
Gullet er hos gullhandleren, men de tåpelige ringer etter gullsmeden hjemme hos ham for å forberede smykkene.
Han har ingen plass hjemme, men skryter videre ute.
Den frafalne er ustabil som den raske skyen og fortsetter å lyve.
Når smøret er kjernet og tatt bort, blir smørmelken (lassi) forlatt.
Når saften av sukkerrør trekkes ut, rører ingen bagassen.
Når den raske fargen til Rubia munjista blir tatt bort, er det ingen som bryr seg om den verdt en krone.
Når duften av blomster er oppbrukt, får de ikke mer ly.
Når atman skiller seg fra kroppen, er ingen ledsager av kroppen igjen.
Det er klart for alle at den frafalne er som tørrved (som bare kan skyves i ild).
Vannet trekkes ut av brønnen først når muggen er bundet fra nakken (med tau).
Kobraen gir ikke gladelig bort juvelen i hodet (den gir bare etter å ha blitt drept).
Hjorten gir også moskus først etter sin død.
Olje kan ekstraheres fra sesamfrø uten smerte ved Ghani.
Kjernen av kokosnøtt kan bare fås når munnen er ødelagt.
Den frafalne er et slikt jern som kun kan gis ønsket form med hammerslag.
De tåpelige ville si giften søt og den sinte personen en lykkelig.
Til den slukkede lampen sier han at den forstørrede og en drept geit til ham er kledd en.
For å brenne ville han si den avkjølte: "borte" for ham er "kom" og "kom" for ham er rømt, dvs. hvis noe setter seg i øyet, sies øyet å være svevende og hvis en enke slår seg ned i noens hus ved å gifte seg med ham, sies hun å ha elo
Til idioten ville han si enkelt, og alle hans samtaler vil være i strid med det normale.
Til den ødeleggende personen ville den tåpelige si at han forlater alt av sin egen søte vilje.
Slike mennesker er som moren til en tyv som gråter og gjemmer seg i et hjørne (for at hun ikke blir oppdaget og muligheten for å ta tak i sønnen øker).
Hvis noen kommer inn i et rom fullt av sot vil ansiktet hans sikkert bli svertet.
Hvis frø blir sådd i det alkaliske feltet, blir det ubrukelig.
Hvis noen svinger i en ødelagt huske, vil han falle og drepe seg selv.
Hvis en mann som ikke kan svømme, lener seg på skuldrene til en annen like uvitende, hvordan skal han krysse en dyp elv?
Flytt deg ikke med ham som setter fyr på sitt eget hus og deretter legger seg.
Slik er samfunnet for de svikefulle og frafalne der mennesket alltid er i frykt for sitt liv.
(Det sies at) Drap på brahmin, ku og mannen i ens egen familie er en dødssynd.
Fyllikerne gambler og ser på andres koner.
Tyvene og lokkefuglene plyndrer andres rikdom.
Disse er alle forræderske, utakknemlige, syndere og mordere.
Hvis slike personer er samlet i uendelig antall;
Selv de er ikke alle lik den frafalne enkelthår.
Hvis man går til Ganges, Yamuna, Godavari og Kurukshetr.
Mathure, Mayapuri, Ayodhya, Kasi, Kedarnath er også besøkt.
Døren til Gomati, Sarasvati, Prayag. Gaya er for nærmet.
Alle slags rektasjoner, bot, kontinenser, yajns, homs praktiseres og alle gudene blir lovprist.
Øynene setter på jorden hvis selv de tre verdener besøkes.
Selv da forsvinner aldri frafallets synd.
Mange er oppslukt av mylder av smaker, og mange er skogens konger.
Mange er stedene, virvelvindene, fjellene og spøkelsene.
Mange er elvene, bekkene og de dype tankene.
Himmelen har mang en stjerne, og i den nedre verden er det utallige slanger.
Mange vandrer forvirret rundt i verdens labyrint.
Uten en sann guru er alt annet forvirring.
(Babu = ting, far. Dhad = tromme. Dhukha = bekymring, angst, bekymring. Berne sier Bemukha - Bemukha.)
En gjest i mange hus er fortsatt sulten.
Når det gjelder tapet av felles far til mange, er gråt og mentale bekymringer få.
Når mange trommeslagere slår på tromme, er ingen fornøyd med de uenige stemmene.
Hvordan kunne en kråke som vandrer fra skog til skog være lykkelig og hederlig.
Ettersom en prostituert kropp lider av å ha mange elskere,
De som tilber andre enn guruen er ulykkelige i sitt frafall.
Med lyden av seivet er det fåfengt å få kamelen til å reise seg.
Å skremme elefanten med håndklappene er like fåfengt
Som brenning av lampen før en Väsuki-kobra (i håp om at den skal stikke av).
Hvis en kanin som ser inn i øynene ønsker å skremme løven (det er ikke annet enn et dødsønske).
Små vannledningsrør kan ikke være lik havet.
Som et spøkelse, fortsetter det frafalne vesenet ingenting med å uttrykke sitt ego.
Uten ektemann kan ikke en kvinne glede seg over sengen.
Hvis sønnen er ulydig mot foreldrene, regnes han som en jævel.
Hvis en kjøpmann ikke holder sitt ord gitt til bankmannen, mister han troen.
Ta ikke våpen mot din herre.
Usannheten kan aldri nå frem til sannheten selv om det kommer hundre unnskyldninger.
Man bør ikke oppføre seg hardnakket før de som har på seg øredobber (fordi de er mest utholdende).