En Oankar, urenergien, realisert gjennom den guddommelige lærerens nåde
Ekankar, Lors uten sidestykke, skapte gurmukh (for å frigjøre verden).
At Oankar antar former har blitt manifest.
I forlengelse (og kombinasjon) av de fem elementene har denne verden blitt skapt.
De fire livsgruvene og fire taler (para, pasyanti, madhyama, vaikhari) har blitt generert.
Hans bragder av fornøyelser er utilgjengelige og grenseløse; deres ytterpunkter er uoppnåelige.
Navnet på den skaperen er Sannhet og Han er alltid fordypet i Sannhet.
Sjeler vandrer fruktløst i de åttifire lakhs av livsarter.
Den sjeldne menneskekroppen er oppnådd på grunn av dydige handlinger.
Beveger seg på den største veien til den Guru-orienterte, har jeget mistet egoet.
Å opprettholde disiplinen til den hellige forsamling har kommet til å falle for føttene (til guruen).
Gurmukher har tatt i bruk Herrens navn, veldedigheten, avvaskingen og sannferdig oppførsel standhaftig.
Mannen har slått sammen sin bevissthet i Ordet og har akseptert Herrens vilje.
Gurmukh undervist av guruen er godt trent og kunnskapsrik.
Han forstår at han har kommet til denne verdens forsamling som gjest.
Han spiser og drikker det som er gitt av Herren.
Gurmukh er ikke arrogant og føler seg glad i lykken gitt av Herren.
Bare den gjesten blir akseptert i Herrens rett som har bodd her som en god gjest.
Han beveger seg stille herfra og får hele forsamlingen til å slå under (fordi andre føler det veldig vanskelig å forlate denne verden).
Gurmukh kjenner denne verden som et hvilested for noen dager.
Her ved hjelp av rikdom blir mange typer sport og bragder vedtatt.
I denne verden fortsetter det for gurmukher å øse ustanselig regn av nektar.
På tone av fløyte (den uslåtte melodien) fortsetter de å nyte forsamlingens glede.
Veltrente og kunnskapsrike personer synger Majh og Malhar musikalske takter her, dvs. de nyter nåtiden.
De mister egoet og kontrollerer sinnet.
Ved å tenke på Ordet identifiserer Gurmukh sannheten.
En veifarende, på veien stoppet i et vertshus.
Deretter gikk videre på den fortalte banen.
Han ble verken misunnelig på noen eller ble forelsket av noen.
Han spurte verken kaste (identitet) til noen døende person, eller han følte noen glede over å være vitne til ekteskapsseremonier osv.
Han tok gladelig imot Herrens gaver og forble aldri sulten eller tørst.
Lotusansiktet til gurmukhen forblir alltid i blomst på grunn av kontinuerlig minne om Herren.
Lamper er tent i natten av divali festival;
Stjerner av forskjellig variasjon vises på himmelen;
I hagen er blomstene der som plukkes selektivt;
Pilegrimene som drar til pilegrimssentre blir også sett.
De imaginære habitatene har blitt sett komme til og forsvinne.
Alle disse er midlertidige, men gurmukhene gir næring til gaven av nytelsesfrukten ved hjelp av Ordet.
Gurmukhene som har tatt godt imot guruens lære har fått opplyst sinnet.
De har forstått at verden er som et foreldrehjem; man må gå en dag herfra, og derfor er all deres tvil fjernet.
De er ubundne midt i håp og forblir belastet med kunnskapen.
De sprer Ordets budskap i samsvar med oppførselen til den hellige menighet.
Ideen om at de er tjenere til Herrens tjenere har fått dypt rot i gurmukhenes visdom.
Uansett om de er hvor som helst i landet eller i utlandet, husker de Gud med hver innånding og utpust.
Som i en båt møtes tilfeldigvis mange ukjente personer, på samme måte møter skapningene i verden hverandre.
Verden er som om den styrer et rike og nyter gledene i en drøm.
Her er lykke og lidelse som skyggen av treet.
Her har han faktisk desimert sykdommen ego som ikke har gjort seg til å bli lagt merke til.
Å bli gurmukh, individuell selv å være hjemme oppnår forening (med Herren).
Guruen har fått ham til å forstå at skjebnen ikke kan avverges (derfor bør man fortsette å gjøre sine gjerninger uten å være bekymret).
Gurmukher har lært livets teknikk i den hellige menighet.
De har bevisst gledet seg over livets vårsesong.
De er opprømte som vannet i regntiden (Savan), men likevel har de (gurmukhene) fått vann av håp og ønsker til å gå ned og ned.
Å møte slike personer er fantastisk hyggelig.
Gurmukhenes måte er blottet for myr og er akseptert i Herrens domstol.
Et møte gjennom guruens visdom er fritt for hindringer, sant og herlig.
Blest er fødselen til en gurmukh og hans komme til denne verden.
I samsvar med guruens visdom sletter han egoet sitt og utfører (dydige) handlinger.
Han arbeider kontrollert av sin kjærlighet til arbeid og kjærlig hengivenhet, og mottar nytelsesfrukten (livets).
Guruens utilgjengelige lære tar han i bruk i sitt hjerte.
Å holde flagget for overbærenhet og dharma høyt, blir hans medfødte natur.
Han bøyer seg for Herrens vilje og lider aldri av frykt eller sorg.
Gurmukher vet (veldig godt) at menneskelig fødsel er en sjelden mulighet.
Det er derfor de dyrker kjærlighet til den hellige menighet og nyter alle gleder.
De snakker etter å ha slått sammen sin bevissthet i Ordet.
De blir kroppsløse mens de lever i kropp og identifiserer sannheten.
De har ikke dette eller det dilemmaet og kjenner bare én Herre.
De vet innerst inne at denne verden i løpet av kort tid kommer til å bli en jordhaug, og derfor utvikler de ingen tilknytning til den.
Sjelden kommer en velvillig gurmukh som tjener andre.
Gurmukhen forlater egoet og mottar gledens frukt.
Bare gurmukhen forteller historien om (storheten til) Ordet til disiplene (av guruen) og hevder aldri å fortelle noe som sitt eget.
Når en gurmukh tenker dypt over Ordet, praktiserer sannheten i livet sitt,
Han liker sannheten, som bor i hjertet hans så vel som talen.
En slik gurmukh pryder ikke bare sitt eget liv, han får heller hele verden over.
Gurmukhen mister egoet sitt og identifiserer seg selv.
Gurmukh kommer inn i sin medfødte natur gjennom sannhet og tilfredshet.
Gurmukh alene nyter de sanne gledene av overbærenhet, dharma og medfølelse.
Gurmukher forstår veldig godt viktigheten av ordene først, og først da snakker de dem ut.
Selv om de er mektige, anser gurmukhene seg alltid som svake og ydmyke.
Fordi gurmukhene er høflige, får de respekt i Herrens domstol.
Å tilbringe dette livet fruktbart gurmukh går til den andre verden.
Der i den sanne domstolen (av herren) får han sin sanne plass.
Repast av gurmukh er kjærlighet og hans glede er blottet for flørt.
Gurmukh har et rolig hjerte og forblir standhaftig selv i oppturer og nedturer.
Han snakker sant og godt om det gode.
Bare gurmukher blir kalt til Herrens domstol, og de kommer til verden bare når Herren sender dem.
Gurmukh oppnår det vanskelige og kalles derfor sadhu.
Gurmukh har en slik visdom, som er kompetent til å skille vann fra melk. Det er derfor han kalles vis.
Gurmukhs hengivenhet er kjærlig hengivenhet.
Siden gurmukhene oppnår guddommelig kunnskap, kalles de kunnskapsrike (jnanis).
Gurmukher har visdommen fullstendig stemplet og preget av Ordet.
Gurmukhen klatrer opp trappene med høy hilsen og nyter gleden av kjærligheten til den elskede Herren.
Det sanne navnet til skaperen Herren er mottatt fra gurmukhene,
Blant gurmukhene huskes Oankar-ordet.
Midt i gurmukhene blir ordet grunnet og bevisstheten smeltet sammen i det,
Å leve det sannferdige livet til gurmukhene, er sannheten oppnådd i livet.
Gurmukh er den frigjøringsdøren der man automatisk kommer inn i sin medfødte natur (det guddommelige selv).
Hans navn (av Herren) er oppnådd fra gurmukher og man omvender seg ikke til slutt.
Berøring av de vises stein i form av en gurmukh selv blir filosofens stein.
Bare ved et glimt av gurmukhen blir alle onde lidenskaper urørlige.
Ved å meditere på Herren blant gurmukhene mister man dualiteten.
I gurmukhenes selskap er verken andres rikdom og fysiske skjønnhet sett eller baksnakking begått.
I selskap med gurmukher blir bare nektarnavn i form av Word kjernet og essensen ervervet.
I selskap med gurmukher blir jivaen (selvet) endelig lykkelig og gråter ikke.
Som en kunnskapsrik person formidler gurmukh kunnskap til verden.
Ved å miste egoet renser gurmukhene sitt indre.
Gurmukher adopterer sannhet og tilfredshet og hengir seg ikke til begjær og sinne.
Gurmukher har ingen fiendskap og motstand mot noen.
Gurmukhene forkynner for alle de fire varnaene og smelter sammen i likevekt.
Blest er moren til en gurmukh som har født ham, og gurmukhen er den beste blant krigere.
Gurmukh hyller den vidunderlige Herren i formen.
Gurmukhs har sanne rike av Guds lovprisninger.
Gurmukher har sannhetens rustning som de har fått i gave av Herren.
For gurmukher er bare sannhetens vakre motorvei forberedt.
Deres visdom er ufattelig, og for å komme til den blir man forvirret.
Gurmukh er bekymringsløs i verden, men ikke mot Herren.
Gurmukh er perfekt; han kan ikke veies på noen vekt.
Hvert ord av gurmukh blir sant og perfekt, og ingenting kan sies om ham.
Gurmukhenes visdom er stabil og blir ikke destabilisert selv om man gjør det.
Kjærligheten til gurmukher er uvurderlig, og den kan ikke kjøpes for enhver pris.
Veien til gurmukh er klar og tydelig; den kan ikke innordnes og forsvinne av noen.
Ordene til gurmukhene er standhaftige; sammen med dem tar man nektar ved å slette lidenskaper og kjødelige begjær.
Ved å oppnå glede-frukt gurmukhs har mottatt alle fruktene.
Etter å ha tatt på seg Herrens vakre farge, har de gledet seg over alle fargene.
Sammen i duften (av hengivenhet) gjør de alle duftende.
De har mettet av gleden av nektar og nå føler de at de har fått all smaken.
Ved å slå sammen sin bevissthet i Ordet har de blitt ett med den uberørte melodien.
Nå blir de stabilisert i sitt indre og sinnet undrer seg ikke i alle de ti retningene.