En Oankar, den primære energien, realisert gjennom nåden til den guddommelige læreren
Vaar Four
Oankar forvandlet til former skapte luft, vann og ild.
Så skilte han jord og himmel og kastet to flammer av sol og måne mellom dem.
Videre skapte han livets fire gruver. Han skapte åttifire laks av arter og deres dyr.
hver art fødes ytterligere myriader av skapninger.
Blant dem alle er den menneskelige fødselen den sjeldne. Man bør, i denne fødselen, frigjøre seg selv ved å overgi seg for Guruen.
Man må gå til hellig menighet; bevisstheten bør slås sammen i guruens ord og kultivere kun en kjærlig hengivenhet, bør man påta seg å følge veien vist av guruen.
Ved å bli altruist blir mannen elsket av guruen.
Jorden er den mest ydmyke som unngår ego er fast og stødig.
Dypt forankret i styrke, dharma og tilfredshet forblir den rolig under føttene.
Ved å berøre de helliges hellige føtter, blir det tidligere verdt en halv krone, nå verdt lacs.
I kjærlighetens regn blir jorden mett av glede.
Bare de ydmyke blir utsmykket med herlighet, og jorden blir mett av å drikke Herrens kjærlighets beger.
Blant variert flora, søte og bitre smaker og farger på jorden, høster man det man sår.
Gurmukher (i sin ydmykhet som jorden) får frukt av glede.
Menneskekroppen er som aske, men i den er tungen beundringsverdig (for dens fordeler).
Øynene ser former og farger og ørene tar seg av lydene - musikalsk og ellers.
Nesen er luktens bolig, og dermed forblir alle disse fem kurerne (av kroppen) hengitt til disse gledene (og blir fåfengte).
Blant disse er føttene plassert på det laveste nivået og de avvisende egoene er heldige.
Den sanne guruen ved å gi behandling fjerner sykdommen med ego.
Guruens sanne disipler berører føttene og bøyer seg og følger instruksjonene til Guruen.
Han som blir ydmyk og død for alle ønsker, er den sanne disippelen.
Den minste fingeren blir respektert og utsmykket ved å få den til å bære ringen.
Dråpen fra skyen er liten, men den samme, men å komme inn i skallets munning blir en perle.
Planten av safran (Messua ferria) er liten, men den samme pryder pannen i form av innvielsesmerke.
De vises stein er liten, men forvandler legering av åtti metaller til gull.
I hodet til en liten slange forblir juvelen som folk ser i undring.
Fra kvikksølv tilberedes eliksir som er uvurderlig.
De som unngår ego lar seg aldri legge merke til.
Det er verdt å tenke over hvordan ild er varm og vannkald.
Brannen skitner bygningen til med røyken og vann renser den. Dette faktum krever veiledning av Guru.
I familien og dynastiet av ild er lampe, og til vann hører en større familie av lotus.
Dette er velkjent over hele verden at møll elsker ild (og blir brent) og svart bie elsker lotus (og hviler i den).
Ildflammen går opp og oppfører seg som en egoist ondskapsfullt.
Vann går mot lavt nivå og har egenskaper av altruisme.
Guruen elsker ham som forblir ydmyk av natur.
Hvorfor galner er den raske fargen og saflor midlertidig.
Røttene til madder sprer seg i jorden, den bringes først ut og settes i gropen og bankes med trestøter.
Deretter knuses det til en tung mølle.
Den lider videre av smerten ved å bli kokt og dekorert i vann, og da pryder den (med rask farge) klærne til den elskede.
Safloren kommer opp fra den øvre delen av den tornede ugressen Carthamus tinctoria og gir sin dype farge.
Ved å legge terte i det, blir klærne farget og de forblir farget bare i noen få dager.
De lavt fødte vinner til slutt, og de såkalte høye blir beseiret.
Liten maur blir bhringi (en slags summende bie) ved å holde selskap med den.
Tilsynelatende ser edderkoppen ut til å være liten, men den tar frem og svelger (hundre meter med) garn.
Honningbien er liten, men dens søte honning selges av kjøpmenn.
Silkeorm er liten, men klærne laget av fiberen blir brukt og tilbudt i anledning ekteskap og andre seremonier.
Yogier som putter den lille magiske ballen i munnen, blir usynlige og går uoppdaget på de fjerne stedene.
Strenger av små perler og edelstener bæres av konger og keisere.
Videre lages ostemassen ved å blande en liten mengde løpe i melk (og dermed oppnås smør).
Gress blir tråkket under føttene, men stakkaren klager aldri.
Kua mens den spiser gress forblir altruistisk og gir melk til de fattige.
Av melk lages ostemasse og deretter tilberedes smør og deilig smørmelk osv.
Med det utføres smør (ghee) homs, yajnas og andre sosiale og religiøse ritualer.
Dharma i form av mytologisk okse tålmodig bærer og byrden av jorden.
Hver kalv produserer tusenvis av kalver i alle land.
Ett gresstrå har uendelig forlengelse, dvs. ydmykheten blir basis for hele verden.
Små sesamfrø spiret og det forble lavmælt og ble ikke nevnt noe sted.
Når det kom til selskap med blomster, ble det tidligere blottet for duft nå duftende.
Når den sammen med blomster ble knust i knuser, ble det parfymeolje.
Gud, renseren for de urene, utførte en så vidunderlig bragd at den velduftende oljen ga kongen glede når han fikk beskjed på hodet hans.
Da den ble brent i lampen, ble den kjent som kuldipak, dynastiets lampe tente vanligvis for å fullføre menneskets siste ritualer.
Fra lampen ble til collyrium smeltet den sammen i øynene.
Det ble flott, men lot seg aldri kalle det slik.
Bomullsfrøet ble blandet med støv.
Fra selve frøet dukket det opp en bomullsplante som kulene smilte uhindret på.
Bomullen ble egrenert av egreneringsmaskinen og etter karding.
Lage ruller og spinne, tråden ble laget av den.
Deretter ble den vevd gjennom renningen og bølgen og fikk den til å lide å bli farget i kokende gryte.
Saksen klippet den og den ble stukket med hjelp av nål og tråd.
Dermed ble det tøy, midlet for å dekke over andres nakenhet.
Frøet av granateple smelter sammen til støv ved å bli til støv.
Det samme som blir grønt er prydet av blomster i dyp rød farge.
På treet vokser tusenvis av frukter, hver frukt er deiligere enn en annen.
I hver frukt bor tusenvis av frø produsert av ett frø.
Siden det ikke er mangel på frukt på det treet, er gurmukhen aldri i tap til å innse gledene ved fruktene av nektar.
Når frukten plukkes, bærer treet flere frukter igjen og igjen, når det bryter ut i latter.
Dermed lærer den store guruen veien til ydmykhet.
Støvet av sand som forblir gull blandet i, holdes i et kjemikalie.
Så etter vask tas gullpartiklene ut av det som veier fra milligram til gram og mer.
Deretter legges den i digelen og smeltes og til glede for gullsmeden omdannes den til klumper.
Han lager blader av det og ved hjelp av kjemikalier vasker han det med glede.
Så forvandlet til rent gull blir den kvikk og verdig prøvesten.
Nå i mynte, er den støpt til en mynt og forblir glad på ambolten selv under hammerslagene.
Så blir den ren muhar, en gullmynt, og blir deponert i statskassen, dvs. gullet som var i støvpartiklene på grunn av sin ydmykhet, viser seg til slutt å være en mynt fra skattehuset.
Blanding med støv blir valmuefrøet ett med støv.
Blir en nydelig valmueplante, blomstrer den med spraglete blomster.
Blomsterknoppene konkurrerer med hverandre for å se vakre ut.
Først at valmuen lider av en lang torn, men etterpå blir den sirkulær antar formen av baldakin.
Å bli skåret i skiver oser av saften av blodfargen.
Så i partiene, blir kjærlighetens kopp, blir det årsaken til å bli med bhog, nytelse, med yoga.
Dens narkomane kommer på fester for å nippe til det.
Full av juice (sukkerrør) er velsmakende og enten det snakker eller ikke, under begge forholdene, er det søtt.
Den lytter ikke til det som blir sagt og ser ikke det som er synlig, dvs. i sukkerrørfeltet kan man verken lytte til andre eller en person er synlig i den.
Når knutene av sukkerrør i form av frø legges ned i jorden, spirer de opp.
Fra én sukkerrør vokser mang en plante, hver nydelig fra topp til bunn.
Den knuses mellom to sylindriske valser på grunn av dens søte juice.
Verdige mennesker bruker det på gunstige dager, mens de ugudelige også bruker det (ved å tilberede vin osv. ut av det) og går til grunne.
De som dyrket naturen til sukkerrør, dvs. ikke avgir søthet selv om de er i fare, er virkelig standhaftige personer.
En nydelig skydråpe faller ned fra himmelen, og dens ego som mildner går inn i munningen av et skjell i havet.
Skjellet, som lukker munnen, dykker ned og gjemmer seg i underverdenen.
Så snart slurken tar dråpen i munnen, går den og gjemmer den i hullet (med støtte fra en stein etc.).
Dykkeren tar tak i den og den lar seg også fange for salg av altruistisk sans.
Kontrollert av følelsen av velvilje blir den knust på stein.
Vel vitende eller uvitende gir det en gratis gave og omvender seg aldri.
Enhver sjelden får et så velsignet liv.
Med diamant-bit av drill kuttes diamantbiten gradvis, dvs. med diamantbiten i Word of the Guru gjennombores sinn-diamanten.
Med tråden (av kjærlighet) tilberedes en vakker streng med diamanter.
I den hellige forsamling, som smelter sammen bevissthet i Ordet og unngår ego, blir sinnet beroliget.
Når man erobrer sinnet, bør man overgi det (før Guruen) og adoptere dydene til gurmukhene, de Guru-orienterte.
Han burde falle på de helliges føtter fordi selv den ønskegivende kua (Kamadhenu) ikke er lik støvet av helgenes føtter.
Denne handlingen er ikke annet enn å slikke den smakløse steinen selv om utallige smaker av søt juice man streber etter.
Sjelden er sikhen som lytter til (og aksepterer) guruens lære.
Når han lytter til guruens lære, blir sikhen vis internt, selv om han tilsynelatende ser en enkel ut.
Med full omhu holder han bevisstheten innstilt på Ordet og lytter til ingenting annet enn Guruens ord.
Han ser den sanne guruen og uten de helliges selskap føler han seg blind og døv.
Guruens ord han mottar er Vahiguru, den vidunderlige Herren, og forblir stille nedsenket i glede.
Han bøyer seg for føttene og blir (ydmyk) som støv som fortsetter å kveve føttenes nektar (Herrens).
Han forblir involvert som en svart bie i lotusføttene (til guruen) og lever i dette verdenshavet forblir ubesmittet (av vann og støv).
Hans er livet til en frigjort under livet på jorden, dvs. han er en jivanmukt'.
Ved å forberede visp av selv håret på ens hode (gurmukhen), bør man vinke den på føttene til de hellige, dvs. han bør være ekstremt ydmyk.
Han bader på pilegrimsstedet og vasker guruens føtter med kjærlighetstårer.
Fra svart kan håret hans bli grått, men med tanke på at det er tid til å gå (fra denne verden) bør han verne i sitt hjerte symbolet (kjærligheten) til Herren.
Når en, som faller for guruens føtter, selv blir til støv, dvs. fullstendig sletter egoet fra sinnet hans, velsigner og forplikter også den sanne guruen ham.
Han skulle bli svane og forlate svart visdom av kråke og skulle selv utføre og få andre til å utføre perlelignende uvurderlige gjerninger.
Læren til guruen er mer subtil enn selve håret; Sikhen bør alltid følge dem.
Guruens sikher går over verdenshavet i kraft av sin kopp full av kjærlighet.
Figen er kosmos for insektet som lever i den.
Men på tre vokser millioner av frukter som formerer seg videre i utallige mengder.
Hager er det av utallige trær og på samme måte er millioner av hager i verden.
Millioner av universer er der i ett lite hår av Gud.
Hvis den slags Gud viser sin nåde, kan en gurmukh bare nyte gleden av den hellige menighet.
Først da faller den på føttene og blir til støv, kan den ydmyke forme seg i henhold til Herrens guddommelige vilje (hukam).
Bare når ego er slettet, blir dette faktum realisert og identifisert.
Forblir usynlig i to dager, tredje dag ses månen i liten størrelse.
Antatt å pryde pannen til Mahesa, bøyer folk seg for den igjen og igjen.
Når den har oppnådd alle de seksten fasene, dvs. på fullmånenatten, begynner den å avta og når igjen posisjonen til den første dagen. Nå bøyer folk seg for det.
Nektar drysses av strålene og den vanner alle tørste trær og åkre.
Fred, tilfredshet og kul, disse uvurderlige juvelene er skjenket av det.
I mørket sprer den lys og gir meditasjonstråden til chakoren, den rødbeinte rapphønen.
Bare ved å slette egoet blir det en uvurderlig juvel.
Bare ved å bli ydmyk kunne Dhru se Herren.
Gud, kjærlig for de hengivne, omfavnet ham også og den egoløse Dhruv oppnådde den høyeste ære.
I denne dødelige verden ble han gitt frigjøring og da ble han gitt en stabil plass på himmelen.
Månen, solen og alle de trettitre kronene med engler går rundt og kretser rundt ham.
Hans storhet er tydelig beskrevet i Vedaene og Puranaene.
Historien om den umanifeste Herren er ekstremt mystisk, ubeskrivelig og hinsides alle tanker.
Bare gurmukher kan få et glimt av ham.