Og enhver som blir uaktsom og glemmer ham er virkelig skyldig. (254)
Å Akaalpurakh! Velsign meg med et slikt mot og styrke,
Slik at dette livet mitt blir brukt på en verdifull måte i å huske deg. (255)
Det livet er verdt å leve som brukes på å huske Akaalpurakh,
Enhver del av det brukt uten Hans minne, er rett og slett bortkastet og ubrukelig. (256)
Det er ingen hensikt (med livet) bedre enn minnet om Akaalpurakh,
Og våre hjerter og sinn kan aldri bli fornøyd uten å huske ham. (257)
Nostalgien om Waaheguru gir oss en evig oppstemthet;
Så heldige vi er at det viser oss retningen (i livene våre)!(258)
Selv om Akaalpurakh bor i hjertene til alle,